The Gaze

This slideshow requires JavaScript.

Barn, ikkje le av den fuglen

som flaksar så hjelpelaust av stad.

Vinden har skilt han frå dei andre

som flyg over havet i ei jamn, tett rad.

Vinden valde ut denne eine

og kasta han ut av den usynlege lei

som fuglar av hans slag plar følje.

Han er ikkje lenger ein av dei.

Sin eigen veg han må finne,

eller – om han trøytnar om litt –

si tapt, la seg falle, gå under,

slik går det desse einsame tidt.

Det mørknar vidt over havet.

Ei frostnatt kvesser sine jarn.

Ein fugl flyr einsam under stjerner.

Ikkje gråt for denne fuglen, barn.

(Halldis Moren Vesaas)

Første gang jeg hørte dette diktet opplest for ikke så lenge siden – så traff det meg rett i hjertet. I hodet. I hele meg. Hvert eneste ord. Følg hjertet ditt. Følg drømmen din. Øv deg på å være tilstedet i livet ditt. I kroppen din. Ikke i fortiden din – eller i fremtiden. Vær her og nå. Du lever her og nå.

Ha en vidunderlig helg – og nyt vinteren. (Foto: annemarit@me.com)

ODE TIL LIVET

(Pablo Neruda)

Langsomt dør den som forblir en slave av sine vaner
den som hver dag vandrer i samme spor
den som ikke forandrer retning
den som ikke tar sjanser eller skifter farge på klærne
den som ikke snakker med ukjente.

Den dør langsomt, som unnlater å følge en lidenskap,
den som sverger til svart fremfor hvitt
og til pirkete detaljer fremfor et vell av følelser,
som får øynene til å gløde, som forvandler gjesp til smil,
Som får hjertet til å banke, fordi noe har gått galt eller av følelsesaffekt.

Langsomt dør den som ikke endevender sitt bord.
Den som er ulykkelig i sitt arbeid, den som ikke risikerer,
den som ikke tør følge en drøm, den som ikke tillater seg selv,
minst en gang i livet, å bryte med all fornuft.

Langsomt dør den som ikke leser, den som ikke reiser,
den som ikke lytter til musikk, den som ikke finner nåde i sitt eget dyp.
Den dør langsomt, som ødelegger egenverdet den som ikke tar imot hjelp,
den som ustanselig klager over egen ulykke eller over det ustoppelige regnet.
Langsomt dør den som forlater en plan før den har begynt,
den som ikke spør om ting han ikke vet,
den som ikke svarer når noen spør om noe han vet.

La oss unngå denne langsomme død.
La oss huske at det å være i live krever en større anstrengelse enn kun å puste,
bare med en glødende tålmodighet kan vi finne veien til en glitrende glede…

Godt nytt år alle fotovenner. Vi lever i en turbulent tid, men jeg tror likevel at 2012 skal bli et godt år. Og jeg tror også at 2012 for mange vil være et forandringens år. Den over 5000 år gamle Mayakalenderen tar slutt i 2012. Det betyr ikke at vi står foran jordens undergang, slik mange har spådd. Det betyr heller at vi står foran begynnelsen av en ny æra. En ny tid hvor vårt materalistiske livssyn og livsstil vil transformeres – og andre verdier og livssyn presser seg frem og får mye større betydning. Jeg velger å se dette som en mulighet for oss mennesker å våkne opp og skape balanse på moder jord – og skape balanse i våre liv – og i oss selv. Mitt nyttårsfortsett for dette året vil være å fortsette jobben med å skape balanse i mitt eget liv – og i livet omkring meg og mine nærmeste. Det er kun vi som kan gjøre endringer…

Det er rett før den store dagen. Dagen som alle små hjerter gleder seg til. Dagen som de voksne nærmest stresser livet av seg for å gjøre perfekt. I år har jeg klart å holde skuldrene senket gjennom hele desember. I allefall betydelig mer senket enn tidligere år. Og jeg har funnet roen. På en annen måte enn før. For meg blir det en annerledes jul i år. Men den skal bli fin. Det har jeg bestemt meg for. Jeg vet at jeg er heldig, sammenlignet med så mange andre der ute som ikke har de privilegiene som jeg har. Og jeg har bestemt meg for å glede meg over alt det gode jeg har rundt meg i livet mitt. Istedet for å haste ut og handle inn det jeg sikkert mangler til jul – valgte jeg å gå en skitur i marka i dag. Det gjorde godt for kropp og sjel. Og når jeg går inn i det nye året – som jeg har bestemt meg for skal bli et godt år – så blir mitt nyttårsfortsett å være enda mer tilstede – her og nå. Ikke leve i fortid eller fremtid, men være tilstede i mitt liv – her og nå. Ikke lett, men nødvendig for å få en god balanse i livet.

Jeg ønsker jeg dere alle sammen en riktig fin julefeiring med disse bildene fra mine førjulsforberedelser. Jeg lover å komme tilbake i løpet av romjula med flere bilder.

This slideshow requires JavaScript.

Nylig gjennomførte jeg Trinn III hos Morten Kroghvold. Han ga meg en individuell oppgave om å skildre ensomheten gjennom bilder. Den eksistensielle ensomheten. Den ensomheten som alle menneskehjerter har til felles og som vi alle kan kjenne på i mer eller mindre grad gjennom livet. Bak fasadene våre. Bak vellykketheten. Langt der inne i hjertene våre kan vi kjenne den alle sammen en gang i blant. Noen mere enn andre. Også barn kan kjenne på den. Og kanskje er det kun kjærlighet som kan lindre den eksistensielle ensomheten…

For meg var det en prosess å komme frem til det resultatet jeg endte opp med. Og det ble noe helt annet enn jeg først hadde tenkt. Først i løpet av det siste døgnet “så” jeg hvordan jeg måtte løse oppgaven. Først da skjønte jeg at jeg måtte forenkle. Det enkle blir som oftest alltid det beste. Jeg valgte å skildre ensomheten fra begynnelsen av livet til slutten gjennom en serie bilder av ulike mennesker jeg møtte disse dagene. I mellom disse to ytterlighetene – begynnelsen og slutten – finnes det utallige måter å uttrykke ensomheten på. Kanskje fortsetter jeg dette prosjektet videre. Vi får se. Jeg endte opp med farger. Sterke farger. Som nevnt tidligere har jeg en stor forkjærlighet for sorthvitt, mens fargene har sprengt seg frem i bildene mine sakte men sikkert de siste årene. Fargene vinner oftere og oftere. Og kanskje trenger vi mer farge i livet vårt? Når det gjelder det tekniske så jobber jeg som vanlig utelukkende med naturlig lys. Ingen hjelpemidler. Vidvinkel Leica 21 mm.

Her er noen av bildene fra serien.

Det er en stor ære for meg å bli invitert av Bresson til å skrive min fotohistorie og vise den for verden via deres Leica-blogg. Jeg velger å ta dette til meg – og jeg tenker at dette er av de største julegavene jeg kunne fått. Det at andre liker mine bilder fordi de vekker en god følelse – det er alt jeg ønsker å oppnå. Jeg tenker at jeg har ingen bestemt stil. Jeg tar bilder både i farger og sorthvitt. Og jeg bruker hele spennet fra det drømmende til det mer klassiske. Det skarpe og det uskarpe. Alt må jo prøves. Å fotografere er for meg å ta frem ulike rom i meg selv. Vi har alle ulike rom i oss. Fra det mørke til det lyse. Bildene Bresson har valgt ut er i den drømmende retningen og alle bildene er tatt i en veldig viktig fase i livet mitt.

Les artikkelen her.

Noen lurer sikkert på hva Gaze betyr? Det har flere betydninger, men en av dem er “å se lenge og intenst”. Å se på noe med hele din oppmerksomhet. Undring, beundring og fascinasjon. “Gazing at the stars” billedgjør kanskje dette bedre for noen. Og de fleste av oss har sikkert sett et lite barn som oppdager seg selv ved å se seg selv i et speil. De får også et spesielt uttrykk i ansiktet når de observerer seg selv med denne intensiteten.  Livet er fullt av små øyeblikk som det er verdt å stoppe opp ved og iaktta. For min del bruker jeg kamera – min Leica – for å se verden med større intensitet. Gazing at the world!

Lite lys? Ja. Uskarpt? Ja. Jeg prøver å tenke at det finnes ingen regler innen fotografi. Og ofte synes jeg det er når jeg bryter alle regler at det blir magisk. Her på en tur langs Karl Johan i Oslo en mandags kveld. I mørke.

Père Lachaise – Paris største og flotteste kirkegård. Her ligger mange av Frankrikes største personligheter begravet. Den mest besøkte gravsteinen tilhører dog Jim Morrison (The Doors). Han døde i Paris. Jeg fikk bare en liten time vandrende alene i Père Lachaise, men jeg utnyttet tiden godt. Jeg forsvant raskt inn i min egen verden på jakt etter vakre statuer, gravsteiner og detaljer. Kirkegården er enorm – så det er vel ingen overraskelse at jeg klarte å gå meg bort også her….. Jeg brukte generelt mye tid på å lete på kartet disse dagene i Paris. Men jeg fikk med meg bilder fra kirkegården. Og jeg fikk testet ut Leicas fantastiske Noctilux.  Jeg jobbet med full blenderåpning hele tiden. Og jeg kan ikke si annet enn at dette må være mitt drømmeobjektiv. Her er resultatet.

Jeg må nok innrømme at sorthvittbilder ligger mitt hjerte nærmest. Og Paris er vel sorthvitt for de fleste av oss. Det var også fokus for de fleste da vi var i Paris. Men av og til funker det bare ikke i sorthvitt. Eller – det fungerer bedre i farger. Hvorfor er det slik? Betyr det at det er et dårligere bilde – eller er det bare fordi detaljer i bildet gjør at det står bedre frem i farger. For min del er det alltid magefølelsen som bestemmer – og jeg kan ikke alltid forklare hvorfor det blir slik. Her er et utvalg av slike bilder fra turen min. Og med dette lukker jeg kofferten for Paris i denne omgang – og retter blikket fremover til nye eventyr. Snart tilbake…